Som en viktig del av testing av mekaniske materialers egenskaper spiller strekkprøving en viktig rolle i industriell produksjon, materialforskning og -utvikling, osv. Noen vanlige feil vil imidlertid ha stor innvirkning på nøyaktigheten av testresultatene. Har du lagt merke til disse detaljene?
1. Kraftsensoren oppfyller ikke testkravene:
Kraftsensoren er en nøkkelkomponent i strekkprøving, og det er avgjørende å velge riktig kraftsensor. Noen vanlige feil inkluderer: å ikke kalibrere kraftsensoren, å bruke en kraftsensor med upassende område, og å aldre kraftsensoren slik at den forårsaker feil.
Løsning:
Følgende faktorer bør vurderes når man velger den mest passende kraftsensoren i henhold til prøven:
1. Kraftsensorens rekkevidde:
Bestem det nødvendige kraftsensorområdet basert på maksimums- og minimumskraftverdiene for resultatene som kreves for testprøven din. Hvis for eksempel både strekkfasthet og modul må måles for plastprøver, er det nødvendig å vurdere kraftområdet for disse to resultatene grundig for å velge riktig kraftsensor.
2. Nøyaktighet og nøyaktighetsområde:
Vanlige nøyaktighetsnivåer for kraftsensorer er 0,5 og 1. Hvis vi tar 0,5 som et eksempel, betyr det vanligvis at den maksimale feilen som tillates av målesystemet er innenfor ±0,5 % av den angitte verdien, ikke ±0,5 % av full skala. Det er viktig å skille mellom dette.
For eksempel, for en kraftsensor på 100 N, når man måler en kraftverdi på 1 N, er ±0,5 % av den indikerte verdien en feil på ±0,005 N, mens ±0,5 % av full skala er en feil på ±0,5 N.
Nøyaktighet betyr ikke at hele området har samme nøyaktighet. Det må finnes en nedre grense. For øyeblikket avhenger det av nøyaktighetsområdet.
Med forskjellige testsystemer som eksempel, kan kraftsensorene i UP2001- og UP-2003-serien oppnå en nøyaktighet på 0,5 nivåer fra full skala til 1/1000 av full skala.
Armaturen er ikke egnet, eller betjeningen er feil:
Fikseringsanordningen er mediet som forbinder kraftsensoren og prøven. Valg av fikseringsanordning vil direkte påvirke nøyaktigheten og påliteligheten til strekkprøven. Ut fra testens utseende er de viktigste problemene forårsaket av bruk av upassende fikseringsanordninger eller feil betjening at kjevene glir eller brytes.
Skliing:
Den mest åpenbare glidningen av prøven er at prøven kommer ut av fiksturen eller unormale kraftfluktuasjoner i kurven. I tillegg kan det også bedømmes ved å markere merket nær klemmeposisjonen før testen for å se om merkelinjen er langt unna klemmeflaten, eller om det er et dragmerke på tannmerket i prøvens klemmeposisjon.
Løsning:
Når det oppdages glidning, må du først bekrefte om den manuelle klemmen er strammet når du klemmer prøven, om lufttrykket til den pneumatiske klemmen er stort nok, og om klemlengden på prøven er tilstrekkelig.
Hvis det ikke er noe problem med driften, bør du vurdere om valget av klemme eller klemflate er passende. For eksempel bør metallplater testes med taggete klemflater i stedet for glatte klemflater, og gummi med stor deformasjon bør bruke selvlåsende eller pneumatiske klemmer i stedet for manuelle flattrykkklemmer.
Å knekke kjever:
Løsning:
Prøvekjevene knekker, som navnet tilsier, ved klemmepunktet. I likhet med glidning er det nødvendig å bekrefte om klemmetrykket på prøven er for stort, om klemme- eller kjeveflaten er valgt riktig, osv.
For eksempel, når man utfører en strekkprøve for tau, vil for høyt lufttrykk føre til at prøven brekker ved kjevene, noe som resulterer i lav styrke og forlengelse. For filmtesting bør gummibelagte kjever eller trådkontaktkjever brukes i stedet for taggete kjever for å unngå å skade prøven og forårsake for tidlig svikt i filmen.
3. Forskyvning av lastkjeden:
Justeringen av lastkjettingen kan enkelt forstås som om senterlinjene til kraftsensoren, festet, adapteren og prøven er i en rett linje. Hvis justeringen av lastkjettingen ikke er god i strekkprøving, vil testprøven bli utsatt for ytterligere avbøyningskraft under belastning, noe som resulterer i ujevn kraft og påvirker autentisiteten til testresultatene.
Løsning:
Før testen starter, bør sentreringen av lastkjettingen, bortsett fra prøven, kontrolleres og justeres. Hver gang prøven klemmes fast, må man være oppmerksom på at prøvens geometriske sentrum og lastkjettingens lasteakse stemmer overens. Man kan velge en klembredde som er nær prøvens klembredde, eller installere en prøvesentreringsenhet for å forenkle posisjoneringen og forbedre repeterbarheten av klemmingen.
4. Feil valg og drift av belastningskilder:
Materialer vil deformeres under strekkprøving. Vanlige feil i måling av tøyning (deformasjon) inkluderer feil valg av tøyningsmålekilde, upassende valg av ekstensometer, feil installasjon av ekstensometer, unøyaktig kalibrering osv.
Løsning:
Valg av tøyningskilde er basert på prøvens geometri, mengden deformasjon og de nødvendige testresultatene.
Hvis du for eksempel vil måle modulen til plast og metaller, vil bruk av stråleforskyvningsmåling resultere i et lavt modulusresultat. På dette tidspunktet må du vurdere prøvemålerens lengde og det nødvendige slaglengden for å velge et passende ekstensometer.
For lange strimler av folie, tau og andre prøver kan bjelkeforskyvningen brukes til å måle forlengelsen. Enten man bruker en bjelke eller et ekstensometer, er det svært viktig å sørge for at rammen og ekstensometeret måles før man utfører en strekkprøve.
Samtidig må du sørge for at ekstensometeret er riktig installert. Det skal ikke være for løst, slik at ekstensometeret glir under testen, eller for stramt, slik at prøven brekker ved ekstensometerbladet.
5. Upassende samplingsfrekvens:
Datasamplingsfrekvensen blir ofte oversett. En lav samplingsfrekvens kan føre til tap av viktige testdata og påvirke resultatenes autentisitet. Hvis for eksempel den sanne maksimale kraften ikke samles inn, vil resultatet av maksimal kraft være lavt. Hvis samplingsfrekvensen er for høy, vil den bli oversamplet, noe som resulterer i dataredundans.
Løsning:
Velg passende samplingsfrekvens basert på testkravene og materialegenskapene. En generell regel er å bruke en samplingsfrekvens på 50 Hz. For raskt skiftende verdier bør imidlertid en høyere samplingsfrekvens brukes til å registrere data.
6. Målefeil i dimensjoner:
Feil ved dimensjonsmåling inkluderer manglende måling av faktisk prøvestørrelse, feil ved måleposisjon, feil ved måleverktøy og feil ved dimensjonsinndata.
Løsning:
Ved testing bør ikke standard prøvestørrelse brukes direkte, men faktisk måling bør utføres, ellers kan spenningen bli for lav eller for høy.
Ulike prøvetyper og størrelsesområder krever forskjellige testkontakttrykk og nøyaktighet for dimensjonsmåleinstrumentet.
En prøve må ofte måle dimensjonene på flere steder for å beregne gjennomsnittet eller minimumsverdien. Vær mer oppmerksom på registrerings-, beregnings- og inndataprosessen for å unngå feil. Det anbefales å bruke en automatisk dimensjonsmåler, og de målte dimensjonene legges automatisk inn i programvaren og beregnes statistisk for å unngå driftsfeil og forbedre testeffektiviteten.
7. Feil i programvareinnstillingen:
Bare fordi maskinvaren er i orden, betyr det ikke at det endelige resultatet er riktig. De relevante standardene for ulike materialer vil ha spesifikke definisjoner og testinstruksjoner for testresultatene.
Innstillingene i programvaren bør være basert på disse definisjonene og testprosessinstruksjonene, som for eksempel forhåndsbelastning, testhastighet, valg av beregningstype og spesifikke parameterinnstillinger.
I tillegg til de ovennevnte vanlige feilene knyttet til testsystemet, har prøveforberedelse, testmiljø osv. også en viktig innvirkning på strekkprøving og må vies oppmerksomhet.
Publisert: 26. oktober 2024